Fikk
traumer
Sven Pedersen avtjente sin verneplikt som flysoldat på Skattøra
i Tromsø. Der var han med i en kontingent på 50 mann.
–
Vi var seks mann som var tatt ut til å være med i eventuelle
redningsaksjoner. Soldatgruppa hadde hard trening. Blant annet måtte
vi trene sammen med politistyrken i Tromsø, og måtte være
med når politiet fikk utrykningsoppdrag. Den dagen flystyrten var
konstatert, ble vi innkalt til messa. Da vi ankom, hørte vi kokken
fikk beskjed om å rydde bort de ni oppdekningene som var klargjort,
fordi de ikke ville komme. – Vi skjønte at noe var svært
galt. Spesialgruppa fikk ordre om at det ville bli en langvarig redningsaksjon.
Troppen ble oppstilt og vi fikk beskjed om at postflyet til øygruppene
i Ishavet var falt ned på Bjørnøya. |
 |
Stasjonsbygningen på Bjørnøya radio
Foto: Sven Pedersen©.
|
|
 |
Sven
Pedersen, tromsøværing som deltok i den
strabasiøse
redningsaksjonen i 1954. |
Gruppa
ble befordret med KNM “Andenes” opp til Bjørnøya.
Ved ankomsten ble vi beordret inn til vraket, for å ta
oss av levningene av de omkomne. Vi gikk inn og gjorde
alt klart. Satte opp teltet som skulle være
vårt krypinn på dagtid. Nattestid skulle to mann ligge her stand
by, fordi det ble fryktet at rovdyr ville trekke mot flyvraket. De andre fire
soldatene ble tilbudt et rom i et tilbygg ved stasjonen. Aksjonen
varte i fem døgn, minnes Pedersen.
– Det ble sendt opp varm mat hver dag til oss. Stasjonbetjeningen sørget
for det. Vi kunne ikke begynne å jobbe med det samme, fordi kommisjonen
nektet oss å begynne arbeidet før de hadde undersøkt alt
på ulykkesstedet. Da vi endelig startet opp, gikk det stort sett greit.
De omkomne ble sydd inn i laken og dratt ned med tre mann foran skikjelken ned
til strandsonen, og turen var på ca. fem kilometer i dyp snø, forteller
Sven Pedersen. |
|
– Mens
dette stod på, var vi som ungdommer flest, vi ville
være
tøffere enn vi egentlig var. I ettertid kan en innrømme at det
var en stor psykisk påkjenning. Senere, etter at vi var kommet ned til
fastlandet, hadde vi samlinger der vi fikk pratet ut om det vi hadde vært
igjennom. I ettertid ble det mange år med traumer for mitt vedkommende.
Det var ingen krisepsykiatri å få den gangen. |
 |
Den siste omkomne fraktes på skikjelke bort
fra vraket som nettop er blitt sprengt.
Foto: Sven Pedersen©
|
Det
var en hard tjeneste og forholdene for å få vasket
seg var dårlig.
Måtte ut i snøen for å rengjøre oss. Vi ble skjegget
og skitne i klærne. Lå rund i soveposene, men det var av det gode,
for da ble kulden ikke så plagsom. Jobben med å samle sammen de døde
ble gjort uten noen form for verneutstyr. Redningsmannskapene hadde f.eks. ikke
engang gummihansker under operasjonen, forteller Pedersen.
Denne redningsaksjonen ble betraktet som vanlig tjeneste. Av den grunn fikk vi
ikke avspasering eller noen form for utvidet permisjon hvor vi kunne ta oss igjen.
Det føltes urettferdig den gang, sier Sven Pedersen til bladet Nordlys. |
Gå tilbake ett
trinn |
Gå til
første del |
|