Postflytragedien på Bjørnøya 28. mars 1954, del 5.
av Odd Magnus Heide Hansen
Fikk traumer
Sven Pedersen avtjente sin verneplikt som flysoldat på Skattøra i Tromsø. Der var han med i en kontingent på 50 mann.
– Vi var seks mann som var tatt ut til å være med i eventuelle redningsaksjoner. Soldatgruppa hadde hard trening. Blant annet måtte vi trene sammen med politistyrken i Tromsø, og måtte være med når politiet fikk utrykningsoppdrag. Den dagen flystyrten var konstatert, ble vi innkalt til messa. Da vi ankom, hørte vi kokken fikk beskjed om å rydde bort de ni oppdekningene som var klargjort, fordi de ikke ville komme.
– Vi skjønte at noe var svært galt. Spesialgruppa fikk ordre om at det ville bli en langvarig redningsaksjon. Troppen ble oppstilt og vi fikk beskjed om at postflyet til øygruppene i Ishavet var falt ned på Bjørnøya.
Stasjonsbygningen på Bjørnøya radio
Foto: Sven Pedersen©.
Sven Pedersen, tromsøværing som deltok i den strabasiøse redningsaksjonen i 1954.
Gruppa ble befordret med KNM “Andenes” opp til Bjørnøya. Ved ankomsten ble vi beordret inn til vraket, for å ta oss av levningene av de omkomne. Vi gikk inn og gjorde alt klart. Satte opp teltet som skulle være vårt krypinn på dagtid. Nattestid skulle to mann ligge her stand by, fordi det ble fryktet at rovdyr ville trekke mot flyvraket. De andre fire soldatene ble tilbudt et rom i et tilbygg ved stasjonen. Aksjonen varte i fem døgn, minnes Pedersen.
– Det ble sendt opp varm mat hver dag til oss. Stasjonbetjeningen sørget for det. Vi kunne ikke begynne å jobbe med det samme, fordi kommisjonen nektet oss å begynne arbeidet før de hadde undersøkt alt på ulykkesstedet. Da vi endelig startet opp, gikk det stort sett greit. De omkomne ble sydd inn i laken og dratt ned med tre mann foran skikjelken ned til strandsonen, og turen var på ca. fem kilometer i dyp snø, forteller Sven Pedersen.

– Mens dette stod på, var vi som ungdommer flest, vi ville være tøffere enn vi egentlig var. I ettertid kan en innrømme at det var en stor psykisk påkjenning. Senere, etter at vi var kommet ned til fastlandet, hadde vi samlinger der vi fikk pratet ut om det vi hadde vært igjennom. I ettertid ble det mange år med traumer for mitt vedkommende. Det var ingen krisepsykiatri å få den gangen.
Den siste omkomne fraktes på skikjelke bort fra vraket som nettop er blitt sprengt.
Foto: Sven Pedersen©
Det var en hard tjeneste og forholdene for å få vasket seg var dårlig. Måtte ut i snøen for å rengjøre oss. Vi ble skjegget og skitne i klærne. Lå rund i soveposene, men det var av det gode, for da ble kulden ikke så plagsom. Jobben med å samle sammen de døde ble gjort uten noen form for verneutstyr. Redningsmannskapene hadde f.eks. ikke engang gummihansker under operasjonen, forteller Pedersen.
Denne redningsaksjonen ble betraktet som vanlig tjeneste. Av den grunn fikk vi ikke avspasering eller noen form for utvidet permisjon hvor vi kunne ta oss igjen. Det føltes urettferdig den gang, sier Sven Pedersen til bladet Nordlys.
Gå tilbake ett trinn
Gå til første del
hjem
lenker